Trondheim-Damekor

Rapport fra jomfruburet
(… eller ”jomfru for en helg”)

(Teksten har stått på trykk i forbundets eget blad, Tonens Makt, og står her i sin helhet).

Vi var syv burhøns fra Trondheim Damekor som uten betenkeligheter innlosjerte oss på stabburet til et av våre medlemmer. Bothild bor nemlig på bondegård nær kirka på Melhus, for på Melhus i Sør-Trøndelag skulle distriktsstevnet stå, må vite. Dog var hun litt usikker på om innkvarteringen sto til våre eventuelt høye krav om komfort og hygiene. To fra styret (Ingeborg og Ann-Torill) troppet opp en måneds tid i forveien og kunne med glede konstatere at ’buret holdt absolutt alle mål – og vel så det! Resten av hønsene kjørte fram og tilbake, eller sov inne hos Bothild.

Det så en stund stygt ut for hobbybonde Berit, sekredirigentsopranens vedkommende, da hennes hjertes utkårede truet med å dra på mc-treff den helga og hun sto i fare for å måtte ta med seg minigrisen Solan (Gundersen, når mamsen er sint, for da vet grisen at mamsen mener alvor!) på ’buret – med eget bur. Men da den utkårede tok til vettet og ble hjemme, ble det verken et grisete stevne eller en svinaktig opplevelse. Ei heller ble det fullt så travelt, selv om hun hadde mer enn nok å henge fingrene i med sine to kor (hun var også langdistansedirigent for Narvik Sangforening).

Da Johanne er leder i koret, måtte hun forfremmes til kammerjomfru. Bothild ’bureier sto for innkjøp av frokostremedier og ble titulert koldjomfru. Resten av oss, vi var bare jomfruer for helga og var vel forlikte med det!

Om værvarslinga ikke spilte på lag med stevnekomiteen, møtte vi allikevel opp fredag den trettende (!) juni, om ikke med vett i pannen så i alle fall med mot i brystet. Personlig hadde jeg brukt morgenen på å jage inn søkkvåte høner som vi heiv ut i en diger innhegning kvelden før, med god tro på at de hadde nok instinkt til å gå inn i lysthuset der maten var, samt tak over hodet. De hadde ikke det! Nok instinkt, altså. Å jage søkkvåte, skrekkslagne høner på tom mage klokka halv ni på morraskvisten kan knapt sammenlignes med noe annet. Da heller være egen burhøne på stabburet til Bothild. Med hånden på hjertet kan jeg for egen del si at det fikk bare regne, for kosen på jomfruburet oppveide for dårlig fredagsvær i lange baner.

Stemningen var høy – faktisk helt opp i andre etasje hvor sengene var. Typisk damekor kvitret jentene (eller kaklet burhønene…) lystig og oppstemt med tanke på den forestående helgen. Kosekveld på Høvdingen sto først på programmet, foruten at dirigenten skulle møte sitt Nord-Norske kor for første gang og øve litt (utfyllende rapport om dirigentens opplevelser med Narvik Sangforening finnes annet sted i Tonens Makt under tittelen ”Videokoret fra Narvik”). Det var Halvdan Sivertsens ”Varm kakao, Fjernkontroll og Fantomet” som sto på vårt avslappede reportoar, for fredags kveld var eslet for kos og gøy. Vi hadde medbrakt varm kakao, en fjernkontroll, et Fantomet-blad og en liten konjakk… og skjerf rundt halsen. Til og med dirigentens kaninsekk Pepito hadde skjerf, for skal det være, så skal det være! Hun hadde også tatt med egenskrevne pocketbøker, 2 x 3 pent innpakket som hun forærte til stevnekomiteen til gevinstbruk. Vinnerne kom nok til å bli lange i maska da de oppdaget at det var erotiske bøker (hun har flere igjen). Men til hennes forsvar må vi understreke at det er nok bøker om vold her i verden, og stemningen på stevnet generelt ble ikke mindre for det!

Det ble litt venting på fredags kveld da vi måtte vente på et av gjestekorene (Rena, man VENTER på gjester, ikke sant?), men da Rena endelig opprant, kunne konkurransen begynne. At det i det hele tatt var en konkurranse, var for Trondheim Damekor en overraskelse, for vi hadde bare øvd inn ett glansnummer, som vi før hadde vunnet en konkurranse på (Hommelvik, sangertreff, 2002, uformelt og morsomt), og da Borgen (gjestekor nr. 2) stilte med 3 sanger kunne da ikke vi være verre! Vi flesket til med to sanger, vi også. Først sang vi Halvdans sang med disse velvalgte ord i mikrofonen:
”Som dere sikkert har oppdaget, er vi et kor bestående av damer. Som damer har vi all forutsetning for å forstå det andre kjønn. Derfor, på vegne av – og av medlidenhet med – alle menn som har vært forkjølet, som er forkjølet eller som vil bli forkjølet, vil vi nå framføre Halvdan Sivertsens Varm Kakao, Fjernkontroll og Fantomet.” Etter denne tok vi impulsivt ”Det æ’kke størrelsen det kommer an på,” noe vi kunne understreke med rød penn da vi stilte 13 (m/dirigenten) sangere og sang. Tror du pinadø ikke at vi tok gull, da!!!!!!! Jø og fyse. Det er andre gang vi vinner en artig konkurranse på samma sangen (Takk, Halvdan Sivertsen, vi har to førstepriser på veggen på grunn av din sang). At to av sangerne ikke hadde fått øvd inn den siste sangen, gjorde ingenting. Randi var i alle fall en kløpper til å mime. Dog kunne det til tider minne om en japansk film dubbet på engelsk… eller så trodde kanskje enkelte at hun drev med buktaling der hun sto og gapte.

Da dirigenten aktet å være 100 % oppegående med begge sine kor, trakk hun seg tilbake med sin moder kammerjomfruen til stabburet, for å sove sin søte søvn, inntil pumpeorgelet i første etasje ville åpne resten av burhønsenes øyne til vekkelsesmøte m/tilhørende frokost i de tidlige timer – dog ikke tidligere enn halv ni!

Dagen opprant med vakker, blå himmel og vakre, tunge skyer i horisonten rundt. Særlig pent ble dette som bakgrunn for Melhus Kirke. Bak 11. spiss på låveveggen gapte blåmeisens unger etter mat, lykkelig uvitende om hvordan foreldrene strevde for å fore de sultne, små magene. At fanfaren gikk kl. 08.00 var ingen bakdel, da alle impulsive innslag mottas med lykkelig smil. Bothilds mann lot seg overtale til å fyre opp trompeten. Da dette ikke hjalp, ble det ”Morning has broken” på pumpeorgelet i 1. stabbursetasje. Frokosten ble servert på Bothilds koselige kjøkken, hvor omsider den siste burhøna kom tuslende (god morgen, Hanne Marit!) At dirigenten var litt trøtt hadde intet å gjøre med innkvarteringen. Av og til kan det gå litt over styr for en stakkars, udannet dirigent, og å ha ansvaret for to kor gjør sitt til at hjernen arbeider når den egentlig skulle vært i hvilemodus. Fra klokka halv seks om morgenen og utover, lå hun og dirigerte begge korene gjennom både kirkekonsert og festkonsert – uten å reflektere stort om akustikken var i kirka eller i hodet hennes. Søvnen kom en liten stund, inntil reveljen gikk og kaffen sto på kjøkkenbordet og fristet.

Oppmarsjen var så kort og grei at det var gøy å gå. Å ha medlemmer som jobber på sjokoladefabrikk kan ha sine utvilsomme fordeler. Vi skulle vel hatt plakater på ryggen: ”Og dette koret er sponset av…” Eva hadde med seg både Ifa pastiller og New Energy sjokolade så vi hadde veiamat i oppmarsjen. For øvrig vil vi få opplyse om at hvis noen savner den lille, runde steinen som lå ved Gimse skole, er det Hanne Marit som har den i sin besittelse – hun manglet en til blomsterbedet sitt… Da oppmarsj og høytidelig åpning var unnagjort, samlet vi de glade hordene våre og gikk på den koselige togstasjonen grill og gjorde arbeidsdagen svett for stakkaren som sto bak disken og trodde det skulle bli en rolig formiddag.

Alvoret føltes litt mer på kropp og sjel etter å ha vært i Melhus Kirke og øvd. Det er nesten så en skulle bedt Melhus Mannskor om å ta med seg kirka til neste distriktsstevne, for den er så søkkandes god å synge i! At det under konserten satt to dommere (…….) ga ikke Trondheim Damekor nevneverdige nerver. Dirigenten hadde nemlig tutet ørene deres fulle om at det var dirigentene som skulle bedømmes… Da dirigenten telte opp og hørte de første strofene gli over koret, visste hun at de fire kirkesangene deres var i boks. For en fryd å synge! For en glede å dirigere disse jentene! At mesteparten av den konstruktive kritikken blant alle rosende ord fra dommerne stemte med det dirigenten med vitende og vilje hadde øvd inn (Lean on me måtte være så lav, av hensyn til solisten), styrket bare selvtilliten og festgleden senere på kvelden. For øvrig var den ideen med dommere et kjempeflott tiltak. Det er godt å få en tilbakemelding fra ”fagfolk” om hvor landet ligger, hva en bør jobbe med og hva en har gjort bra. Begge dommerne var flinke til ikke å kun skrive konstruktiv kritikk, men også rosende ord – som er like viktig som kritikken.

Før vi dro på fest, hadde Vigdis ikke klart å styre seg og vært ute og kjøpt en Melhus-gave til dirigenten: Et etui/veske for mobiltelefon… en liten, strikket, søt, rosa gris med plass for mobilen på ryggen. Selvfølgelig smeltet dirigenten totalt…

Under festen ble dirigent/solist Berit stoppet såpass mange ganger av så mange som hadde rosende ord om Angel, sangen hennes, at hun bestemte seg for å trykke teksten i Tonens Makt. Det er en sang som de fleste enten har forholdt seg til, eller kommer til å må forholde seg til en eller annen gang i livet. At flere øyer var fuktige og halser var klumpete, viser bare at vi er sangere med følelser som klarte å formidle det budskapet som sangen har. Det går faktisk an å synge med tårer i øynene.

Festen i Melhushallen var for dirigentens vedkommende et perfekt sted å feste, da det var påtvungen røykfrihet og hun er allergisk mot røyk. Maten var god, servitørene søte –medregnet den sjarmerende ekstraservitøren fra Tromsø Mannskor med hvit keps og solbriller. Han hadde virkelig teket på det, gutten! At dirigenten måtte klapse ham på rumpa da hun skulle forbi og han sperret veien, bød ikke på større problemer enn en spontan reaksjon og håpefullt spørsmål om det var greit med gjengjeldelse fra hans side. Vi svevde langt og lenger enn langt på kirkekonserten vår, og festet glade ut i de små timer til vi trakk oss tilbake til jomfruburet.

Selv om dirigenten er ihuga B-menneske var hun oppe kvart over sju og i dusjen. Da vi hadde fått påplussa tre sangere til, sto ikke skravla rundt frokostbordet og latteren sto høyt i taket til tider. Hva annet kan man vente når frokostbordet til et damekor inneholder både agurk og banan i skiver… Det er en fin ting med slike stevner, det å bli bedre kjent med hverandre på andre steder og andre måter enn på sangøvelsene. Mette i magen kunne vi ikke annet enn å glede oss til resten av stevnet. Før konserten hadde Vigdis et nytt ustyrlig tilfelle og overrakte dirigenten en ny, liten pakke, nå med et bittelite grisehode til å sette på kjøleskapet.

Vi var mye mer avslappet da vi stilte opp og hadde ære av å starte konserten i Rådhusets kinosal. Sammenlignet med å synge i denne salen etter å hørt akustikken i Melhus Kirke, er det nesten som å se ut av vinduet i et hus midt i sentrum, som ikke har vært vaska på flere år – du får ingenting gratis som sanger og må stole mer på deg selv. Stemmene virker mer innpakket og dempet på denne scenen, men mikrofoner og to søte teknikere gjorde jobben så lyden kom ut dit den skulle; til publikum. Vi koste oss da vi sang i kirka. Og på konserten på søndag hadde vi det artig! Det tror jeg de fleste kunne se mens vi hadde plattdansen vår under ”La det swinge.”

Vi var ganske slitne da stevnet var avsluttet og vi skulle dra hver til vårt. De som hadde vært jomfruer for en helg (burhønene) dro tilbake til gården og jomfruburet for å rydde redene sine. Det ble en kopp kaffe eller juice, samt tjuvtitting på et opptak som Bothilds datter hadde gjort fra den siste konserten, så vi rakk å se hvor fjottete vi så ut på plattdansen vår. Akkurat som planlagt. Det eneste som nå gjensto, var å komme seg hjem, sove et par dager og møte frisk og opplagt på årsmøtet tirsdagen.

Om vi skal utsette noe på stevnet på Melhus, må det være at arrangementskomiteen ikke hadde lagt inn søknad om å få utvida helga, så stevnet ble en dag lengre.

Vi følte at dette for vårt vedkommende hadde vært det beste stevnet på lange tider, sangmessig for egen del. Å like sangene man synger, ha litt friskt reportoar og ikke være redde for å røre på seg viser hvor mye selve klangen har å si. At ildsjelene i Melhus Mannskor hadde gjort en kjempejobb, var vi alle enige om. Egentlig skulle stå-på’erne hatt en klem fra oss hver, alle sammen – men vi nøyer oss med å avslutte rapporten fra jomfruburet med et dikt som dirigenten skrev til Bothild da hun fikk en takkeblomst m/krukke fra oss alle på jomfruburet.

Vi har allerede bestilt plass til låvedans og overnatting på årsfesten neste år!

Med sangerhilsen fra Trondheim Damekor…
… og hobbybonde Berit, sekredirigentsopran, svinemamma… og jomfru for en helg.

Lukk øynene
og lukt på blomsten.
Du ser den ikke
men kjenner duften
og vet den er der.

Åpne øynene
og snu ansiktet mot vinden.
Du ser den ikke
men kjenner kjærtegnet mot kinnet
og vet den er der.

Jeg lukker øynene
og føler din nærhet.
Jeg ser deg ikke
men kjenner din kjærlighet
som en blomsterduft,
som et kjærtegn fra en bris
og vet du er der.

Piczo