Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Når man er arrangørsekretær med munndiare i fingrene og dessuten er forfatter, føler man ikke for å skrive et saklig referat fra jubileumsstevnet i Trondheim da Trøndelag og Nord-Norges Sangerforbund feira 80 år. Jeg følte jeg hadde gjort mitt i den retningen da stevnet var avslutta, den jobben overlot jeg til forbundets eminente sekretær, Bodil Kjelstad. Men for min egen del har jeg lyst til å skrive ned noen erfaringer og opplevelser, og ikke minst stemninger fra stevnet.
Det ble temmelig travelt, men ikke verre enn at jeg var i full stand til å fore to griser, hester, en flokk med høner og ender da jeg kom hjem, samt slippe ut to hunder og to geiter så sistnevnte kunne hjelpe meg slik at jeg slapp å fyre opp gressklipperen. Foruten å være sekretær i arrangementskomiteen, var jeg også dirigent for to kor. Trondheim Damekor og Sangkoret Viljen, og med så mange jern i ilden blir det jo travelt.
Stevnet for damekorets del begynte før de andre, da jeg hadde brukt sjarmen og fått ja til å synge i kruttkammeret ute på Munkholmen. Det er nemlig en snodig akustikk der inne, bygd for å ta imot eksplosjoner og sende dem innover og ned istedenfor utover og opp… I et slikt kammer er det heller ikke mulig å ha vinduer, men vi sto 20 damer startklare for å testsynge halv seks og hadde ikke behov for vinduer der vi sto sangklare og spente. Jeg ga tonen, telte opp for å synge ”May it be an eveningstar” i DEN spesielle akustikken… og så gikk lyset.
- Takke f… tenkte jeg mørkt. - Det eneste som mangler nå er 20 vettaskremte damer som hyler i kruttkammeret i full mørkeredsel… Dunkende i hverandre og løpende rundt…
- Bare rolig, jeg skal ile utad og høre hva som har skjedd, sa jeg beroligende og brukte mobilen som lykt, displayet kan lyse ganske bra når de er så stummende mørkt. Da jeg kom tilbake fem minutter senere, sto damene og sang i kullmørke… Det skulle da altså mer enn et kullmørkt ekkorom for å ta nuven av disse tøffe stå på-sangerne! Ingeborg ofret batteriet på mobilen, som hadde lommelykt, noe hun gjorde med glede for det var jo for en god sak. Så der sto vi da, i stummende mørke med mobil-lys og tenkte på stakkars Griffenfelt som ikke hadde hatt mobil mens han satt som fange på Munkholmen. Strømmen visste ingen når ville komme tilbake, hovedledningen var for lengst gravd av og her gikk det på aggregat… som bare e-verket hadde tilgang til. Men her tar man ting på strak arm og med batteridrevne, små lamper og ulovlig belysning i vår indre sirkel (det fikk vi av munken og det har du ikke hørt fra oss) fikk vi sunget sangen to ganger i kjempeflott klosterstemning mens båt nr. 1 sto rundt oss og hørte på etter en liten, men interessant guiding. En glipp fra Munkholmen var det at båt nr. 2 ikke ble møtt av en munk som geleidet alle opp til guidingen, men vi fikk da huka tak i de fleste før de fikk øye på maten og satte seg uten å rikkes. Men strømmen kom tilbake før vi sang for båt nr. 2 (e-verket hadde kommet med egen båt), og det var ikke fullt den samme stemningen å synge til lamper fra vanlig strøm, selv om klangen var like herlig. Vi er i alle fall veldig takknemlige for å ha fått denne opplevelsen, det er ikke mange forunt å synge i et slikt fantastisk rom med en så spesiell akustikk. Og attpåtil fått oppleve å synge i mørke der inne, til levende lys.
Resten av sangerfesten på fredag kveld forløp med speketallerken, prating, lesking av tørre struper og loddsalg med himla fine gevinster, sponset av sangerne i begge arrangørkorene. Gevinstene kunne hentes på hotellet dagen etter mot utlevering av en verdibong som de fikk med seg når de vant. Godt i overskudd med loddsalget kom vi også, noe vi hadde vært litt spente på.
Lørdagen opprant med åpning av stevnet og jaggu hadde ikke søknaden min om finvær blitt tatt til etterretning… selv om vinden fremdeles var en smule kald, var det levelig siden sola gløttet fram og det regnet i alle fall ikke! Bakke kirke var stedet for kirkekonserten. Litt hektisk ble det da vi oppdaget at toalettene i kjelleren – de nærmeste – var tette og jeg kan love at det ikke var vievann som kom flytende opp… Men langt innerst bakerst i kjelleren under kirka var det to dass. Ja, det kan kun benevnes som dass, men de funka uten at vievannet fløt over og ingen kan kreve mer enn det. Man måtte bare gå et lite stykke, hvorav det første rommet man måtte igjennom hadde fotocelle som reagerte på bevegelse i rommet og deretter så man lyset langt der framme når man entret neste mørkerom. Men jeg syns det var dårlig gjort av kirka å leie ut uten å informere om dette problemet. Folk må jo få lov til å ta nerveskvetten før de skal synge, og vi har mer sans for busksynging enn busktissing…
Kirkekonserten ble en flott opplevelse med et høyt nivå på de fleste korene. Beklageligvis var det ikke lov å klappe mellom sangene, noe mange var skuffet over. Flere tilhørere syntes dette ble tamt og ønsket å vise sin anerkjennelse for hver enkelt sang, glede er jo engang lov å vise i kirka nå til dags. Det er noe vi må ta til etterretning i framtiden når kirkekonserter skal arrangeres. Jeg var i alle fall glad for at vi avsluttet denne konserten med arrangørkor nr. 2 Sangkoret Viljen (for vi startet med det første, Trondheim Damekor) og la ”Ditt smil” (egenkomponert melodi av undertegnede etter en nydelig tekst skrevet av en av korets medlemmer, Dina Misvær). Den sangen er kul umulig å synge uten å smile og bli glad, så får det heller være at koret sang så nydelig at noen likevel tok til tårene.
Selv om begge korene stilte opp både alene og på felles sang om lørdagskvelden på festen, var jeg knallhard med meg selv og tok det med ro. Jeg vet nemlig hvor lett det er å gå på trynet og jeg hadde tross alt to kor å dirigere dagen etter. Så festinga fikk andre ta seg av. Litt jodling ble de da tid til likevel… Det var meningen at arrangementskomiteen light skulle opptre før suppa ble servert men da hovmesteren hadde bomma så ble det suppe først og så sang vi - 5 stykker fra komiteen - velkomstsang med melodi ”De unge slekter” trestemt. Under middagen var det flere kor som spontansang ved bordene, noe som alltid blir satt pris på under sangermiddagene våre. Siden vi var to arrangørkor tok vi en sang hver etter desserten, og da vi fikk hjelp av bandet (jeg hadde alliert meg med selvinnspilt datalaga trekkspill) tok vi også en sang som ble annonsert som egenkomponert opera. Jeg liker nemlig å synge solo og opera… men jeg liker også å lure folk. Vi fleska til med en fengende polka, med jodling på refrenget og da kan man vel si at startskuddet for festen var gått…
Søndag kom sola og med den kom festkonserten, med like høyt nivå som i kirka. Her var det rom for applaus til alle døgnets tider, og både smil og latter satt løst hos publikum – som faktisk ga oss et luksusproblem før konserten da folk bare rant inn… vi måtte skaffe flere (mange) ekstra stoler, men det er et luksusproblem vi gjerne vil ha flere av! Denne gangen åpnet Sangkoret Viljen og jeg må bare gå i knestående for den tenorrekka vi stilte med. Sykdom rår ingen over, sies det, men der sto de, gutta, og sang det de var karer om! Da er det snakk om oppofrelse og ekte sangerglede. Like travelt som ellers på stevnet ble det da Trondheim Damekor raste av gårde på Pengegaloppen (hvor i alle dager hadde dere tenkt dere, jenter????) men jeg er vant til travhester og holdt dem stramt i tømme, selv om det holdt hardt. Vi avsluttet med en fengende og veldig passende sommersang av Postgirobygget, og så ble stevnet avslutta før fellesangen.
Det ble litt sånn vakuum etterpå. Å se publikum og de andre korene strømme ut, og vite at nå var det over og hverdagen begynte… og det gikk kjapt for meg å komme tilbake til hverdagen, i alle fall. Det ble en pizza hos sjølingene først, før jeg kjørte hjem til gården og måtte renne rundt og fore alt som kryper og går, sette meg med geitene ute og skrive dette mens det fremdeles lå ferskt i tankene med inntrykk og musikk i ørene.
Evalueringen har vi ikke tatt enda. Den kommer senere. Men for min egen del skulle jeg ønske at flere ville ha kjøpt bøkene mine… hehe… De var nemlig lagt ut for salg til en helt vanvittig stevnepris. Men det er fremdeles mulig å bestille dem til sangerpris på www.berithagen.net hvor du også finner utdrag fra bøkene (bare tips at du er sanger når du bestiller). Tre av dem var sponset som gevinster under lotteriet på Munkholmen. Koselig er det alltid å møte gamle venner og bli sliten i kinnene av alle klemmene, for ikke å snakke om at vi møtte en del nye venner også, i gjestekorene Kor-Ækt og Overhalla Mannskor – gutta fra Fagforeningenes Mannskor Hamar kjente vi jo fra før.
Joda. Sliten i huet og fornøyd med vel blåst arrangement. Men jeg tror det blir lenge til neste gang. Tror jeg. Å dæven… Trøndelag og Nord-Norges Sangerforbund arrangerer jo landssangerstevne i 2013… Ser vi hverandre da? Juhuuu…
Berit H. Hagen
Sekretær arr.kom.
Trøndelag og Nord-Norges Sangerforbund
Dirigent i Trondheim Damekor og Sangkoret Viljen
