Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Dirigenten vår bor på småbruket sitt ute på Fannrem sammen med mannen sin, som jobber som hovslager (er fast på Leangen Travbane). Siden hjemmesidene blir skrevet av henne, er det vel mest naturlig at jeg forandrer "henne" heretter til "meg" da det jo er jeg som skriver om meg selv her.
Vi bor som sagt på et småbruk med 3 hester, 1 marsvin, 2 minigriser - hvorav 1 medium og 1 liten, 2 hunder, 2 dverggeiter, 1 kanin og 1 katt samt en gjeng høner og ender. Av hønene er det også noen haner. Vi har hanen Klukk-klukk som viste seg å bli hane, og Solo - blandingshøne som er gamlest og eneste overlevende etter revebesøk for to år siden. Resten av hønene må klare seg uten navn da de er for like til å skille ut. Elvira gakke har hybel sammen med gullfasanhannen. Marsvinet Rosina. Jeg hadde et hannmarsvin også, som jeg mistet like før jul 2007. Pompel og Pilt var brødre da de kom hit, men så nedkom Pompel med Rosina og Tinka... og dermed ble Pilt kastrert. Jeg mistenker faren deres for å være far til de to siste... uten å gå i nærmere detalj om det familieforholdet. Tinka sovnet inn høsten 2008, Pompel i begynnelsen av juli 2009. Katta er Rusket, kaninen er Karsten Beate (ante ikke kjønnet da han kom til gards), bikkjene er Papi og Mika, grisene er Solan og Soffus, og hestene er Vik Lyn (Vikus), Fearless One (Ferry, født i april 2007) og Vikkifaks (Vikki, født i juli 2007).
Våren sensommeren 2006 fikk vi endene til å møtes (ha haaaa!) og fikk 8 uteklekka andunger hvorav den ene adopterte meg som mamma. Rasen er indiske løpeender og de ruger greit når de får ligge i fred. Okkesom fikk de to damene ligge på reir og fire uker senere kom den ene mamman med tre gule nøster og et brunt, og to dager senere kom mamma nummer to med et gult og to brune nøster. Jeg var kjapt ute i andedammen og fant reiret, hvor andemor hadde gått fra et egg som var i ferd med å klekkes. Lille Jumbo var ikke så snar som søsknene og hadde bare rukket en åpning på 3 cm i egget, da andemor måtte ta hensyn til de som allerede var klekka ut. Jeg skyndte meg å få ut andungen, men siden jeg var det første andungen så, ble det også jeg som måtte trø til som andemamma. Jumbo ble navnet, den var jo sist ut. Jumbo delte bur med en liten onyxvever (fink) i starten og fikk sitte i et bærbart finkebur når jeg satt og skrev - det buret han satt i på to av korøvelsene til Trondheim Damekor. Han fikk også svømme i oppvaskkummen av og til, og lå under varmelampe om natta siden han ikke fikk bli med mamman sin i senga... Et sted gikk grensa. Da han ble stor nok til å holde varmen sjøl, flytta han ut til de andre. Dessuten skulle det vise seg at han ble hun, for hunnene kvekker skikkelig Donald-kvekking hos denne rasen, men ikke før de er noen uker gamle. To av Jumbos brødre ble bytta bort i dvergcockin-kyllinger (Slurp og Klukk-klukk) fordi jeg er forelska i den sjarmerende rasen. Desverre ble Slurp syk og døde under varmelampa (man må jo forsøke å hjelpe) og Klukk-klukk er ensom i sin rase, men en del av de andre.
Foruten dyra, travtreninga og småbruket jobber jeg som skribent (har blant annet hatt endel på trykk i Norsk Ukeblad og Allers), forsøker å slå igjennom med tegneserie (nei, tegner ikke sånn sjøl) og så skriver jeg festsanger og synger solo i bryllup under vielser. Trenger du noe til bryllup, konfirmasjon eller 40 - 50 - 60-årsdag, finner du informasjon under linken "festsanger."
2. oktober 2006 var en vond, vond dag da vi bestemte oss for å la den 9 år gamle hingsten vår, Bottem Gutten, gå til den andre siden. En forkalkning i den ene foten ble til slutt så ille at ingen behandlinger hjalp lenger. Siden Bottolf var tussete etter å trene hardt og trave fort, var det ikke snilt å la ham stå og passe på møkkdungen sin, han hadde like vondt i foten om vi beholdt ham som hobbyhest. Det vondeste med å ha så mange dyr og å være sitt ansvar bevisst, er å sette foten ned når det er nok. Bottolf løper nå på ei stor eng sammen med min første ridehest Julia, hvor de har selskap av bikkja Bernie og katta Lucy og alle hønene, endene og undulatene som har vandret heden. Men selv om vi vet at vi gjorde det rette, er savnet like stort og smerten over å miste en god venn, like vond. Hvil i fred, Bottis, jeg kommer til å savne deg mer enn du aner.
Men nytt liv kommer også til, og 19. juli 2007 ble ei stor hoppe født, halvsøstra til Vik Lyn som vi bestemte oss for å kalle Vikkifaks. Et varmblods føll kom også til gårds, han heter Fearless One.
På bildene ser du dyr vi har hatt (nå til minne) og har.Den siste som gikk bort, var marsvinet Pilt, den eneste hannen jeg hadde. Han fikk antageligvis en svulst. Jeg merka en dag at det høyre øyet var grålig/blakkete og sto litt ut. Er man glad i dyr, så er man det. Jeg dro til øyenspesialist hos Stjørdal Dyreklinikk og fikk tabletter, smertestillende og salve til en kur i 14 dager, for deretter å komme tilbake til kontroll. Kuren var nesten ferdig og Pilt hadde frisknet til, fått kjempematlyst og var våken og pigg da plutselig han ble brådårligere i løpet av et døgn. Jeg bestilte time for å la ham sovne inn, men rakk ikke å møte opp. Pilt døde i armene mine 7.oktober 2007. Det var en tung dag, etter å ha pleid ham så intensivt i nesten to uker hadde jeg fått et enda nærere forhold til ham, men alt er bedre enn at han skal lide. Tinka må ha hatt en svulst innvendig, for jeg merket ikke annet enn at hun kuret litt sommeren 2008. Det ble bråstopp i midten av september og klok av skade kjøpte jeg flytende paracet og overdoserte sammen med en sovetablett, for jeg så at hun hadde vondt. Tinka sovnet inn i armene mine 13. september 2008.
Det begynner å bli fullt på gården til mormor oppi himmelen, nå...
Bla deg nedover så får du se bilder både av dyr vi har og ikke har...
Bottolf (Bottem Gutten) til minne.
Solan
Mika og Soffus.
Jumbo
Vikkifaks med mamma Slogum Ki. Vikkifaks er føllet vårt, her bare noen timer gammel.
Timotei, til minne
Mika og Papi til venstre, gården vår til høyre.
Victor øverst, Vikus (Vik Lyn) under.
Soffus som dørmatte.
Bernie til minne.
Pompel bakerst, Rosina til venstre, Tinka forrest og Pilt i midten. Pilt, Tinka og Pompel til minne.
Julia til minne.
Rusket til venstre, Lucy til høyre. Lucy til minne.
Noen av kvinnfolka og kompisene til Klukk-klukk. Vi har beholdt to haner av mille fleur og to av de brune perlehønene. Ellers har vi Solo (blanding - til minne) og Klukk-Klukk (foran, lita og grå dvergcockin og selvfølgelig hane, naturens lunefullhet når man vil ha høne). De store, sort og hvitspettede er woyandotte.
Samson, til minne. Samson var hollansk dverg og den største, lille hanen på jorda. Kom jeg inn i andedammen om sommeren med forbøtta, angrep han bøtta som en psykopat. En artig kar.
Varmblodsføllet vår Fearless One til høyre og lånt kompis til venstre, eselet Zetor!
Sånn ser pipa til dirigenten ut når det er pipebrann. Bare flaks at det starta da det gjorde, ikke to timer før eller to timer senere. Og flaks at vi kom hjem da vi gjorde. Hadde det starta to timer før, ville vi nok kommet hjem til overtent hus med to døde hunder og tre døde marsvin + de fire småfuglene, samt en godt overtent stall full av tørt høy, med et føll, et lånt esel og tre paniske griser inni. To timer senere, hadde vi nok ikke våkna på grunn av røyken på soverommet. En erfaring rikere. Det holder med en sånn erfaring i løpet av et par liv.
2007 var et skikkelig ekornår og det er bra, for de er jo så søte!
Noen dyr kommer og går som de vil. Her er reven som nettopp har tassa over jordet vårt og ikke brydde seg om endene lenger oppe. Jeg så ham luske oppover bærbuskene før jeg hadde fått brillene på, men jeg grafsa kameraet før brillene... bildene er tatt fra kjøkkenvinduet. Til høyre sjekker han visst om det sitter igjen noen småfugler i ripsbusken.
Rådyr er det alltid mange av om vinteren, her er det tre på jordet vårt og et på naboens jorde.
Mater man så mange dyr som vi har, kan vi alltids mate noen fler. Her nyter nøtteskriken godt av boller under fuglebrettet.
I noen år har vi hatt hubro i nabolaget. Bildet har jeg fått fra ornitologforeninga, det er sånn hubroen blåser seg opp når den vil skremme vekk folk hvis den blir forstyrret i reiret. Vår hubro var ikke så forstyrret... Uhu, asså!
Mika, Mortens finske spetz og en kravstor kar når han har funnet ut hva han vil. Her sitter han og niglaner på meg mens han håper at jeg vil høre hva blikket sier: "Slipp meg ut så jeg får bjeffe på skjærene." Finsk Spetz har mange artige lyder og vi har ofte en innholdsrik samtale om ingenting.
Silje tantebarn som var hos oss i romjula 2007, forkjøla og med Papi til trøst i fanget. Å få Papi til å ligge stille sånn er ikke særlig vanskelig - vi kaller henne støvsamleren vår! Sofaen er yndlingsplassen, med eller uten fang å ligge i.
Siste familiemedlem er kaninen Karsten Beate. Jeg ble med Morten til en stall for å se på når han beskar hovene på et føll til et vennepar av oss og i den stallen hadde de fire kaniner hvorav to skulle gis bort. En av dem sto i båsen hos en fjording - selskapskanin - den andre sto i et bur for seg sjøl. Jeg falt fullstendig for den som sto alene, men Morten syntes ikke noe særlig om å dra med seg enda et dyr hjem. "Neivel," tenkte jeg. "Men du drar til Paris snart og i år får ikke jeg bli med..." Jeg kjøpte kaninburpakke uten å si noe jeg, og så henta jeg kaninen samma kveld som Morten dro, ha haaa! Siden jeg ikke ante hvilket kjønn det var, så fikk den navnet Karsten Beate da jeg sendte tekstmelding om at jeg ville ha'n - jeg anså ham som en hann. Det gjorde jeg jo rett i, det oppdaga jeg den dagen han fikk en liten tøyfrosk å leke seg med... jaggu sa jeg lek! Karsten står ved siden av marsvina og har det kjempefint, foruten når jeg stenger mellom stua og kjøkkenet så bikkjene skal holde seg unna - da spretter Karsten rundt meg med frosken sin under kjøkkenbordet mens jeg skriver. Forøvrig fikk jeg vite senere at hunnkaniner også kan ri på kosedyra sine... så jeg er like klok og navnet Karsten Beate blir stående. Det er samma for meg hva han/hun er, så lenge jeg vet at det er en kanin.
Her møtte jeg meg sjøl i døra. Nede på jordet vårt lå det nemlig et lite, dødt rådyr og det syntes jeg var så synd. Stakkars liten, som ikke hadde livets rett... men dagen etter var det naturens gang med både kråker og ravner... og sannelig satt det plutselig en fin havørn der og gjorde det som naturen krevde. Sånne store fugler er skikkelig stilig å se, særlig når kråkene forsøkte å mobbe den bort ved å nappe i halefjøra på ørna. De lyktes til slutt, men jeg tror den rakk å bli ganske mett før den letta fra jordet vårt. Det er ganske langt nede, derfor er det skurrete og det snødde da bildet ble tatt, men jeg lover deg; det ER en havørn der.
Vikus, godgutten til mora si.
Fast takst på årsmøtene er at koret gir planter til dirigenten sin. Hun syns nemlig det er koseligere å få planter som varer hele sommeren, enn å stappe noen avskårne blomster i en vase og se dem dø etter en uke. Blomstene henges opp og plantes etter lyst... På hver side av døra henger margueritter og i badestampen (hvor dirigenten selv har bada som lita pie) står et utvalg andre planter. Fast takst er også å få andunger hvert år, og dette året tenkte vi at vi skulle beholde ungene selv. Det er koselig med nytt liv til gards! Rett innafor døra ser du hagla står klar for å ta eventuelle kråker, skjærer eller måker som kommer for å ta andungene... det er husbond Morten som står for den oppgaven da dirigenten ikke er i stand til å ta annet enn en syk eller skadet høne eller and...
Etter to år på grunnkurs i tegning-form og farge lærte jeg vel litt... men det meste ligger nok i genene og er selv-lært. Tiden strekker ikke til alt, men her er noen gamle malerier hjemme hos meg. Stuedøra vår, men en liten tiur og en stor rev til venstre, et blanda landskap i solnedgang i midten og til høyre et par skapdører jeg malte hos min mellomste bukkene bruse bror. Oljemaling.
Til venstre en blyanttegning som jeg også har laga i aquarell (i midten), som jeg laga to av og ga bort et til hver storebror). Til høyre en gipsavstøpning av trynet mitt og vannfarger på gips.
Til venstre det andre oljemaleriet jeg laga i mitt liv - som jeg av og til angrer at jeg ga bort til mellomste bror, he he. Til høyre akvarell av afrikansk savanne, med en løveflokk som har nedlagt en antilope og er ferdige med måltidet, og lar resten bli igjen til renovasjonen i naturen...
Det er alltid stas å få besøk av fugler som jeg sjelden ser. Plutselig dukker de opp og like plutselig (eller plutseligere) er de borte, men dette paret med kjernebitere har holdt seg rundt fuglemateren en stund nå. Ikke bare jaga hannen vekk grønnfinkene, han jaga kjerringa også, det matvraket!
Først hadde jeg Karsten Beate i rosa sele og i bånd på plena, men det ble litt kjedelig å stå på samma flekken i nesten en time... så jeg investerte heller i et luftebur til gnager'n. Der trives han godt, med skygge hvis han vil ha det og med vann, harde brødskalker og gulrot. Gress er hun ikke så begeistra for, gitt...
Siste, ABSOLUTT (!) siste dyrene som ankom gården (og nå blir det ikke flere, nei!) er dverg-geitene Valdres og Hardanger. De to ett-åringene var navnløse hos Moa Besøksgård og har nå blitt en del av den store ungeflokken min. Men nå er det sluttstrek og foten ned, det blir ikke flere dyr. Kyllinger, forøvrig, er en annen sak...
Valdres-jenta til venstre og Hardanger-gutten til høyre. Dessverre er de søsken, så verktøykassa til Hardanger ryker ved første anledning... Sorry, gutt. Innavl er ikke no' stas. Ikke å få killinger jeg må kvitte meg med, heller. Hadde aldri klart det, var ille nok da vi hadde undulater som avlet unger i fleng... Men nuh! er det nok dyr her. Helt sant.
Morten bondetamp kjører traktor og høyvender, etter at gresset er slått må det snus for at det skal tørke både her og både der... helst bør det selvfølgelig være sol - og vind er også greit å ha i denne prosessen så det tørker fortere. Når gresset har tørket, har det blitt til høy (maaagisk) og da er det et blodslit på to dager for å få det inn før regnet kommer. Vi rakk det i år også, med god hjelp av morsjan og farsjan.
Hønene koser seg med saftige appelsiner i sommersola.
