Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Som det står under linken "hjemme hos dirigenten" har jeg (i skrivende stund) og gubben en traver og to føll.
Gubben heter Morten Hagen og er fast hovslager på Leangen Travbane. Det var hans skyld at jeg havnet i travsporten, og på landet for den saks skyld. Det kan du lese om under linken "En drøm ble til virkelighet." Etter at han hadde kjøpt ridehesten Julia til meg, gikk det bare en måned før vi hadde kjøpt småbruket på Fannrem og siden den gangen har det vært noen hester. Den ene (Lauvås Lasse) ga vi bort som ridehest til Torp Ridesenter i sin tid. For å gjøre en lang historie kort, hadde vi ham i trening hos en annen for en stund, men det koster også penger. Lasse kom hjem, jeg trena i en måneds tid og gampen fikk såpass selvtillit at da vi stilte ham på påsketravet på Orkdal Tråvpark, sparket han kusken ut av setet - den samme kusken som hadde hatt ham i trening... Sånt får jeg ikke lov å sitte bak, av gubben og borte ble hesten. Samme dag som Lasse ble satt bort, hentet vi Bottem Gutten, Bottolf. Han fikk vi ha inntil forkalkningen i foten gjorde det for vondt for ham å løpe. 2 og et halvt år var han hos oss, og nå er han hos Julia på de evige gressganger. En araber har det også vært, men Manolido var en skivebom å kjøpe som ridehest etter Julia, siden jeg ikke var så stødig som jeg trodde i salen. Jeg ble aldri kasta av, men det var jaggu nære på flere ganger og til slutt grudde jeg meg for å ri hesten. Hadet til ham også. Linneas Girl Ø. har også vært innom som snarest uten at det ble noe, for vi forsøkte å parre henne uten at det... ja... ble noe. Hun endte opp i nordland. Expensive Fantasy var et håp som var innom et par år, som vi kjøpte som føll. Ei varmblods merr som jeg ikke taklet, hun var litt for skvetten. Nå er hun i trening hos en annen trener med andre eiere, og det er flott å se at hun er i utvikling. Vik Lyn ble kjøpt som ettåring og er hos oss fremdeles. Svarte Ola har vi også hatt - en koselig kar så lenge han ikke forsøkte å kaste av tantebarnet mitt, og det klarte han to ganger. Han forsøkte til slutt med meg også, uten å helt ha troen på forsøket - ellers hadde han klart det. Dessuten hadde han ikke fart og det var vi enige om helt fra starten: Hvis gampen ikke var i stand til å samle inn litt penger for å betale havra si, så har vi ikke råd til å ha den. At hestene blir skadet og må stå en stund, er noe annet, men at de er late og ikke gidder å løpe for å bli her, det holder ikke. Hadet til Svarte Ola også.
I et års tid hadde vi varmblodser'n Victor Elan, en snill vallak, herlig på ridetur og en veldig god montehest (travritt). Jeg trente ham 99 % under sal, særlig om sommeren på grunn av at stedene jeg trente ham på var så tussige å kjøre fort på med vogn. Han var liksom litt mer på jobb når vogna var på og da gikk det jaggu unna oppover bakkene. På trange skogsveier ble det litt for uoversiktlig, så den seriøse hurtigkjøringa hadde vi om vinteren når snøen hadde lagt seg på veien over Skaun og til Lisbetsætra. Det er et bra stykke i full fart fram og tilbake, men Victor så ut til å like det. Sommerstid var det oppover Langtjønndalen som gjaldt, og der var det helst rytterens (mine) begrensninger som hindret gampen i å ta løs over alt. Jeg red ham med westernsal, for kroppen min var etterhvert ikke lenger fornøyd med annet (fibromyalgi), men når utstyret var tungt på trening, fløy han vel desto fortere når utstyret var lett i løp. Victor var og er en ukomplisert hest, snill med inn- og utlasting, aldri sint på verken hovslager eller veterinær. Men han kunne late som om han var litt sinna om morran når han var sulten, uten at det førte til annet enn å legge på øra. En trivelig kar! Victor ble nordlending etterhvert. At både jeg og Vikus savnet ham, er det ingen tvil om!
Nåtidens hester!
Vi har Vik Lyn, 4 år gammel kaldblods hingst. Og så lenge han oppfører seg som den gullgutten han er nå, ser vi ingen grunn til å rote med verktøykassa hans (kalles også å kastrere eller gjelke). Planene om å kaste ham ut i sin første start i påska 2007 ble fullstendig kullseilt da vi fant ut at han hadde trang strupe, men det kan du lese alt om under "Historien om Vik Lyn-sjekken." Link på denne siden. Vikus er en glad gutt som verken sparker, slår eller biter - litt napping er det eneste nå og da. Og så har han en tendens til å glefse seg fast i grima når mor skal ta den på om morran, bare for å erge. Vikus er helt enorm når det gjelder både personlighet, humør og innstilling. Det finnes ikke noe ond i den kroppen og han gjør alltid sitt beste for å forsøke å forstå hva fanken menneskene egentlig mener han skal gjøre. En herlig fyr!
Og så ble det født ei stor hoppe 19. juli, halvsøster av Vik Lyn med Slogum Ki som mor og Järvsöfaks som far. Vikkifaks er den yndiges navn. Alle hestene blir hele tiden oppdatert på linken du finner her til høyre. Der kan du også lese om Vik Lyn-grima, spesialutstyret Morten fant opp for at vi skal kunne trene Vikus (med medfødt strupekollaps/trang strupe) uten at han kveler seg når han blir sliten.
Vi har også et varmblods føll, Fearless One, som for tiden går sammen med Vikkifaks på beite, men snart kommer våren og da må de nok skille lag... Etter å ha tømmekjørt begge to kan vi trygt fastslå at det er STOR forskjell i lynnet på de to bajasene. Vikkifaks går som om hun er på fjernkontroll, Fearless One er en vrangpåle av dimensjoner, men hvis vi kan få vridd vrangskapen over til å løpe fort og slå alle de andre på travbanen, så er vi på rett vei.
På Vik Lyn-grimas sider kan du også lese om selskapseselet Zetor som holdt Ferry (Fearless One) med selskap mens han sto og ventet på at Vikki (Vikkifaks) skulle bli gammel nok til å skilles fra moren. Zetor har en egen link med artige bilder, jeg ble forelska i den gutten fra han kom til gårds. Zetor hører hjemme på Vådan Gård.
Vår første rettelige traver, Bottem Gutten (Bottolf) som vi måtte sende til de evige gressganger alt for tidlig på grunn av forkalkninger i føttene. En herlig fyr som jeg savner voldsomt selv et par år etter at han dro. Portrettet er malt av Margrethe Grav, julegave fra Morten jula 2005.
Vik Lyn, Vikus, her i full fart på Orkdal Tråvpark under testing av nytt utstyr, Vik Lyn-sjekken som til slutt endte opp som Vik Lyn-grima, godkjent utstyr.
Victor Elan, en snill, stor elg som gikk bra i monte (travritt) og som ble Nordlending til slutt, etter ett års tid hos oss.
