Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Julia – en drøm som ble til virkelighet
av Berit H. Hagen
Jeg er skribent. Det hender at jeg skriver en historie som får fram klumpen i halsen på meg. Men det er sjelden at tårene allerede renner før jeg har begynt å skrive. Slik som nå. Dette er nemlig historien om en jentedrøm som ble til virkelighet da jenta ble 33 år gammel, fordi hun var gift med en fantastisk mann. Og tårene renner ikke bare fordi drømmen er så fantastisk, men også fordi drømmen er over.
Det begynte egentlig på 27-årsdagen. Han har alltid vært flink til å finne på gaver, den gærningen. Denne gangen kjørte han meg opp til Reppe Ridesenter i Trondheim, hvor en snill fjording ved navn Brilliant Boy (Brille, blant venner) sto og ventet på meg. To timer med ridetur i skogen. Sliten i rumpa og lysken og lårene, det var jeg nok – men jeg var mye mer sliten i smilemusklene, for jeg satt som ei fjolle og smilte i salen hele tiden. Selv dette var nok til å dekke mine drømmer fra ungjentedagene da jeg drømte om å ri. Men gaven spiste på seg. En tur til, enda en – på Sebastian, som kastet meg av. Så ble det en privattime på sistnevnte før jeg begynte som fòrvert på Hannibal, 20 år gammel og blind på venstre øye. Etter et år følte jeg meg moden for å gå videre, og da kom Julia inn i mitt liv.
Det verste var at jeg ikke engang likte hesten da hun kom til Reppe Ridesenter.
”Jøss, hun ser ut som et esel,” tenkte jeg, og der endte jeg opp som fòrvert til ei snill hoppe som stort sett var rolig på tur og sjelden sur – annet enn når hun fikk mat. Men noen luner skal man jo ha, ikke sant? Jeg red to dager i uka og trivdes kolossalt – helt til den dagen det kom meg for øre at Julia skulle selges, for hun trivdes ikke som skolehest lenger.
Like før påska 2001 fikk jeg høre at hun hadde blitt solgt. Da jeg hadde den siste turen på Julia, visste jeg ikke dette. Jeg fikk høre av den løgnaktige mannen min (!) at han hadde møtt eieren av ridesenteret, og han hadde fortalt at Julia allerede var solgt. Dette var i begynnelsen av uka før bursdagen min, så fy søren for en bursdag det skulle bli. Jeg kjørte til min mor for å få litt trøst, gråt litt mens jeg kjørte og kom hjem hvor det ikke var særlig mye medfølelse å få. Hun visste jo at jeg var glad i den hesten, at jeg hadde messet om at hvis jeg hadde hatt råd, så skulle jeg kjøpt henne. Men alt hun gjorde, min mor, var å trekke på skuldrene og si:
”Du finner da sikkert en ny hest, for de kjøper jo en ny på rideskolen, ikke sant?” Snakk om trøst! Dette lignet da ikke henne…
Torsdagen samme uke begynte påska og jeg ble med foreldrene mine til hytta for å få tankene vekk fra triste hestekjøp og salg. Mannen min måtte jobbe torsdag kveld, men skulle komme utpå dagen fredag, på bursdagen min. Den bajasen.
Jeg har et godt sovehjerte. Er B-menneske. Derfor var jeg rimelig trøtt da jeg ble vekket av min mor i halv ti-tiden dagen etter som (helt unødvendig, syntes jeg) maste om at Morten kom nå, og han hadde med seg gaven min.
”Ja, ja, ja,” mumlet jeg trøtt og småsur, og så kravlet jeg ned av køysenga og fikk halvveis kledd på meg. Jeg labbet inn på kjøkkenet, hvor mannen min Morten sto og så svært så fornøyd ut.
”Se,” sa han og pekte ut av kjøkkenvinduet. Og jeg så. Og så og så. For der ute sto det et dyr. Jeg, som bruker briller og kontaktlinser (ikke samtidig…), kunne tydelig se at det var en hest, selv om håpet ikke vågde å sende melding opp til hjernen, som for øvrig var litt blokkert fordi jeg var trøtt. Den første tanken som slo meg, var at han kunne da ikke vært nedi bygda og lånt en hest til meg så jeg skulle få ri på bursdagen min igjen, nå som Julia var solgt og allting. Men så begynte det å demre. Og ingen sa noe, de sto bare og smilte fjollete og forventningsfullt. Mor også, som hadde visst om dette ganske lenge.
”En hest,” mumlet jeg og blunket, gned meg litt i øynene og så igjen. ”Er det…” Til slutt vågde jeg å si ordene: ”Er det… Julia?”
Nummen. Helt nummen i kroppen og i tankene. Jeg mener, hvordan reagerer man på sånt, da? Og hvordan matcher man en slik gave? Jeg fikk skyndsomt på meg resten av klærne og gikk ut til hesten min, som sto bundet til et tre og terroriserte blåbærlyngen til min mor og far. Hun har alltid hatt matvett, Julia. Morten hadde lånt med seg både sal og hodelag, og hadde stappet en sekk full av pussesakene og rideutstyret mitt… Det eneste han ikke hadde fått med seg i svingen, var hjelmen – for den lå til tørk på en avis ved ovnen. Der sto jeg på min 33. bursdag og spiste verdens kjappeste frokost (man rir ikke på tom mage), pusset gaven, salte på og red oppover skogsveien jeg brukte å gå tur med hunden. Fremdeles nummen. Hjelmløs var jeg også, for første gang siden jeg begynte å ri. Reaksjonen kom ikke før jeg en halv time senere var på vei ned igjen, på vei hjem. Da kom tårene. Gledestårer over at jentedrømmen hadde gått i oppfyllelse. Over at jeg nå hadde egen hest – selv om det tok noen dager før DET sank inn. Og over at jeg hadde en så fantastisk fyr som kjøpte Drømmen til meg.
Vel nede ved hytta igjen, lastet vi Julia og salen inn i hengeren han også hadde lånt, og kjørte tilbake til byen hvor ryktet hadde spredt seg på Reppe Ridesenter. De jentene som hadde mumlet ”Dumming” til Morten fordi han kom og tok Julia med seg, skjønte nå hvorfor – og at dette var det beste som kunne hende Julia. Og meg!
For å gjøre en lang historie kort, ble det kjøp av småbruk på i Orkdal kommune en måned senere, og i begynnelsen av juli hadde Julia fått nytt hjem på Fannrem. Litt senere fikk hun kompis, Lauvås Lasse som er tre år nå og som forhåpentligvis blir traver og vinner masse penger til mor og far. Vi hadde mange fine turer i skogen rundt småbruket vårt i løpet av de to årene vi fikk sammen. Men det ble tidlig klart at hun var stiv i skuldrene – kanskje fra en skade da hun drev med sprangridning? I alle fall ble det forverring det siste halve året, og hun ble mer og mer snublete ute på tur. Den høyre bakfoten vred seg også mens hun gikk, kanskje for å avlaste skuldrene. Morten utdannet seg til hovslager og mistanken hans ble bekreftet av en annen hovslager, god og gammel i yrket. Hun hadde sannsynligvis smerter i skulderen, det var derfor hun snublet såpass mye. Til slutt ble det så ille at jeg ble redd for å ri henne, redd for å ende opp på hodet i bakken når hun gikk i knestående. Det var egentlig bare en ting å gjøre; å ta den tunge avgjørelsen som alle ansvarlige dyreeiere må stå ovenfor. Å skyve egoismen til side og la dyrets ve og vel komme først.
Morten sendte meg av gårde på hytta til foreldrene mine. Den siste turen hadde jeg allerede hatt for to uker siden, og jeg hadde forberedt meg på denne dagen. Selv om jeg var borte fra gården, gjorde det likevel vondt. Morten er så mye sterkere enn meg, så han tok på seg den tunge oppgaven det var å leie Julia den siste turen. Han ringte og fikk en bil til å komme, og leide Julia til et sted vi hadde ridd mange ganger. Hun sto med munnen full av gress og koste seg, ingen smerter, ingen frykt, bare ”klikk” bryteren av. Nå springer hun på grønne enger med sin egen flokk, uten dumme strømgjerder som stenger henne inne. Hun kan gresse når hun vil og har ingen smerter. Hun har det bra nå. Jeg savner henne voldsomt, men håper og tror at vi kommer til å møtes igjen.
Særlig fikk jeg savnet rett i fleisen da Manolido dukket opp. En 3 og et halvt år gammel araber, snill som dagen var lang – like snill som Lasse, som jeg nettopp hadde ridd inn. Å se ”erstatningen” stå i båsen hennes, se ham ute på jordet og fremdeles se for meg Julia der oppe på haugen med det spesielle blikket som betydde ”Når blir det mat?” Ja, det var like vondt å få ny hest på prøve, som det var godt og spennende. Men ingen hest er en erstatning for en annen. Slik er det med alle dyr. De er egne individer, alle sammen. Vi mistet hunden vår i januar og jeg fikk minigris noen måneder etterpå. Solan er ingen erstatning for Bernie, og Manolido vil aldri erstatte Julia – han er seg selv og han er skjønn. Men uten Julia hadde jeg aldri turt å sette meg på Lasse for første gang og ri ham inn. Jeg hadde aldri vært inne på tanken å ta inn en 3 og et halvt år ung araber som ny ridehest.
Jeg har mange fine turer å takke Julia for. Mange fine stunder, både spennende og koselige. Mange elger og ryper og hegrer og traner har vi opplevd sammen. Men det største hun ga meg, var å lære meg å ri.
Og det største Morten ga meg, var ikke bare egen hest, men også opplevelsen om at drømmer virkelig kan gå i oppfyllelse.
