Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Her har du en varmhjerta historie om Truls og Trine, og den godhjerta lederen i koret vårt. For å gjøre en kort historie lang, så er Johanne, lederen i koret, en varmhjertet person. Hele sommeren igjennom bruker hun en formue på å fore småfuglene i skogen på hytta, samt en hel bøling ekorn. Hjemme i Trondheim er det spurver og noen meiser som får nyte godt av godhjertetheten hennes. Dog irriterer hun seg over duene som kommer og spiser maten til småfuglene. Som ryktet sier: De lusete byduene...
Hver tirsdag kommer dirigenten (hennes datter) til byen i god tid før øvelsen. Da er det middag først, kaffe deretter og mye prating innimellom før de drar på øvelse til kvelds. Men denne dagen var litt annereledes.
- Jeg er litt fortvilet, sa Johanne da datter Berit ankom til middags. - Vi har en dueunge i en eske i bua.
- Hæ? Berit er jo vant til at Johanne, hennes mor, ikke klarer å ta på fjærkledde skapninger. De har hund. En herlig blanding av 5 forskjellige sorter men det hjelper ikke - han har jaktinstinkt likevel. Da Johanne oppdaget en pjusk, halt due som var mye mindre enn de andre duene, smeltet hjertet hennes - hun måtte jo ut og passe på at dua hadde gjemt seg før bikkja kunne komme ut! Faderen er ikke redd for fjær. Eller hvordan man nå ser det... Ikledd flammesikre asbesthansker plukket han opp en skremt, våt, pjuskete dueunge og plasserte den i en eske i bua, med avis i bunnen og frø spredt utover. Noe av problemet var at duen hadde en bror og den var flyvedyktig. I alle fall da. Da Berit ankom, var forøvrig bror due så våt og pjusk og kald at det var enkelt å få tak i ham (hun plukket ham forøvrig opp med bare hendene, for som hun sa til sin kjødelige far: "Duer er de mest vennligsinna skapningene du kan holde på med, de verken biter eller hakker, de bare kurrer, de."). Begge duene ble plassert i eska mens middag, kaffe og korøvelse fant sted. Siden Berit har hatt duer før og har litt peiling på fugler, regnet hun med at den varme perioden sent på sommeren hadde fått duemor til å tulle litt av og lagt et kull nr. 2. Deretter hadde kanskje naturen gjort sitt til at hun vandret heden, eller ei katt tok henne eller en bil... man vet aldri. I alle fall hadde ikke ungene lært å stelle fjærdrakta ordentlig.
Da øvelsen var over var det bare å stappe de to duene i en mer egnet transportkasse og bringe dem til gården på Fannrem, hvor de overnattet i et kattetransportbur i stallen (med flis i bunnen og mat og vann) og så bli innstallert i hønsehytta i eget bur morgenen etter. Truls og Trine var navnene som Johanne ga dem.
Dessverre, Truls døde dagen etter. Jeg var innom og sjekket dem før jeg dro ut med hest og da jeg kom tilbake to timer senere, var Truls død. Trine levde til lørdagen, før hun fulgte etter Truls. Beklageligvis er det ofte slik at når svake fugler ikke får nok næring eller varme når de trenger det, så er det veldig vanskelig å få dem til å ta til seg nok næring når de har kommet så langt ned. De ble begge kremert for en siste flytur opp pipa - jeg pleier å gjøre det med kjælefuglene som dør (utenom hønene, de blir litt for store). Men vi prøvde i alle fall. Tilbake sitter vi med et solskinnsminne, et par bilder av ei tapper duejente og en link på hjemmesia vår som viser alle hvor godhjerta lederen vår er.
Kurr kurr!
Trine viser fram den vonde foten. Sannsynligvis brukket, men naturen har en tendens til å fikse sånt greit av og til, hvis foteieren får en sjanse, slik som Trine har fått.
Selv om Truls døde kort tid etter at de ble innlosjert, spiser Trine og det er et godt tegn. Men hun ser litt ensom ut. Fint hun har selskap.
Hønene som holder Trine med selskap - i alle fall noen av dem. Trine er i et adskilt bur med hønsenetting mellom, så hønene kan ikke sette seg på henne, men hun ser dem hele tiden. Har vært ute for å ha ei svak høne som til slutt ble funnet flattrampa under forautomaten, de svakeste blir trødd ned uten at jeg tror at de andre hønene gjør det med vilje. De bare er sånn... og derfor skiller jeg alltid fra når jeg merker at noen er litt puslete.
Klukk-Klukk til høyre (hun hadde ei søster, Slurp, som døde i sommer og har dessuten nylig blitt oppgradert - eller nedgradert - til hane. Nå må det skaffes høner i andre farger så det blir morsomme kyllinger), oppkalt etter en barnetime fra radio i mine barndomsdager. Knorten til venstre for henne, en hane med feil på kammen. Derfor fikk han leve, for jeg liker sånt som skiller seg ut... selv om verken han eller Samson gjør annet enn å spise maten sin. Egglegginga får damene ta seg av.
En grevling, men ikke i taket
Duer er ikke det eneste som lander i hagan til Johanne. Egentlig skulle vi ha begynt denne siden med å fortelle om den grevlingen som til og med er protokollført på et styremøte for noen år siden (ca 1993-94). Bajasen hadde funnet ut at gården til Johanne var et greialt sted å være, men det var ikke fullt så greialt å ha ham boende der. Særlig fikk Berit (nå dirigent, da datter) føle dette på psyken da hun hadde vært ute og syklet, og så grevlingen komme joggende ut fra hjørnet bakom rognebærtreet med stø kurs mot henne... har aldri kommet seg inn så kjapt før, Berit, nei. Da Morten (Berits utkårede) ringte til politiet for å få hjelp, mente de at det bare var å skyte dyret. "Hallo, det er jo midt i et boligfelt," sa Morten. "Du kan jo bruke lyddemper..." Dette var ikke noe alternativ, så Morten ringte til viltnemda (eller hva de nå het på den tiden). Vi fikk låne grevlingfelle med Johannes hjemmelagde pizza som åte. Ti over 9 under styremøtet til Trondheim Damekor er det protokollført at grevlingen gikk i fella. Dyret ble lasta inn i bil og kjørt til Jonsvatnet, hvor den sannsynligvis var litt forvirra men like lykkelig. At han måtte vekkes før de fikk ham ut av buret er en annen sak... grevlinger er med andre ord temmelig bedagelige skapninger.
Andemor og hennes 9 små nøster
Det siste som dukket opp i hagan til Johanne, var ei andemor med 9 nyklekka dun-nøster. Det er ikke mulig å skjønne åssen i helheimen de har klart å komme seg inn i hagen, ikke er det rester etter reiret heller, men like fullt var de der. Med katter i nabolaget, egen hund og kråker i fri flyt over gården, hva gjør man da? Jo, man ringer sin datter småbruker'n og fuglekjenner'n igjen. Selv om Berit dirigent likevel skulle dit på møte i arrangementskomiteen for jubileumsstevnet 2009, så hadde hun kommet til unnsetning likevel. Pappkasse medbrakt, hov også (mannen er jo hovslager, ha haaaa) i tilfelle det ble nødvendig. Heldigvis hadde andefamilien kommet seg fram fra bilen de hadde gjemt seg under og lå nå under noen tomme oljefat som lett kunne flyttes vekk. Vipps sto Berit med neven full av pipende unger, wupps ned i eska og så grafsa hun tak i andemor, fikk tak i først tre til og så en til... Alle 9 + mamma var samlet i eska. Det er ikke akkurat daglig kost å få lov til å slippe ut slikt, så Johanne, Johan (sjefen i gården) og Berit dro i samla flokk ned til Nidarøhallen hvor elva går mye roligere enn nedfor der Johanne bor. Det hadde ikke vært særlig stas å se ungene bli tatt av strømmen og sendt ut til havs hvor måkene lett kunne ha plukka en og en. Vi fant et fint sted å sette dem ut, skufla ut ungene først og så flaksa andemor opp av eska, inn i skogen, tok en liten rundtur før hun hørte ungene rope og så landa hun hos sine 9 små. At en stokkand-hann kom og brøyt seg på mamman med det samme hun hadde landa får vi skylde naturen for. Han dro når han hadde fått sitt, mamma svømte vekk med ungene tett inntil og vi fikk en solskinnshistorie å legge ut på nettet. Igjen. Og i forhold til historien om Trine og Truls, så fikk historien om Ande en happy ending!
Andemor i gården til Johanne og Johan, med seks av ungene på slep.
Her klarer du å telle alle ni ungene - en av dem rører på seg men resten ligger i ro så du kan se 9 små nøster.
